Det beste er nok å gjemme seg bort, Toppe.

Skrevet av Ronny Johnsen, organisasjonsleder Rett Fram Opplevelser

Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) burde vært den mest synlige folkevalgte av dem alle, selv om hun må kjempe seg vei om oppmerksomhet rundt både inhabilitetsutfordringer og solbriller. Hun forvalter over 110.000 barn som lever i fattigdom etter flere tiår med politisk havari på akkurat dette feltet. Som om det ikke er nok, lever vi i en økonomisk tid der barnefamilier som aldri tidligere har vært sårbare økonomisk må be om akutt hjelp til sine hverdagslige forpliktelser. Barn som ikke feirer sin egen bursdag med vennene sine. Barn som ikke får deltatt på en fotballbane fordi den økonomiske byrden er større enn hva foreldrene kan bære, for ikke å glemme at grunnleggende behov som strøm og mat blir et trusselbilde for en helt vanlig familie. Ja, akkurat nå så opplever vi utdeling av mat i Norge i et så stort omfang at vi ikke har sett maken siden etterkrigstiden. Er det ikke nå, og akkurat nå, at vi trenger vår egen Barne- og familieminister?

Rapporten som skulle vært levert

1.juli 2022 kunne statsråd Toppe stolt fortelle at det var satt opp en ekspertgruppe som skulle se på hva regjeringens politikk gjør på dette feltet i dag, hva som helt opplagt gjøres galt og hva som bør gjøres annerledes. Toppe innrømmer at flere tiår med forskjellige regjeringer ikke har ført til annet enn eksplosiv økning i fattigdomsproblematikken, og har derfor avkrevd rapporten levert senest innen 12.august i år. Men hvem vil vel ha fokus på en slik rapport bare uker og dager før kommune- og fylkestingsvalget? Ikke statsråd Toppe, kan det virke som.

Barnefamilier som lever i fattigdom er allerede en sårbar gruppe, en gruppe som fortjener respekt, forståelse og støtte fra myndighetene. Men hva skjer når regjeringen, som påtok seg ansvaret for å undersøke sine egne metoder og løsninger, tilsynelatende kvier seg for å dele funnene med folket? Hvordan kan vi da stole på at de oppriktig ønsker å hjelpe denne gruppen?

Det er besnærende å tenke seg at en slik rapport, skrevet på regjeringens eget initiativ, kanskje inneholder informasjon som ikke kler den sittende regjeringen i en allerede vanskelig valgkamp. Kanskje er det ekspertutvalget selv som har brutt avtalen med statsråden om når rapporten skal leveres, noe som bare ville vært trist sett i lys av hvor akutt viktig disse tilbakemeldingene er. Det eneste statsråden og ekspertutvalget oppnår med dette er at alle de som er spent på hva regjeringens funn sier, bare kan spekulere i grunnen til at rapporten ikke allerede er levert og offentliggjort.

Utenforskap kommer alltid etter noe annet

Kanskje er det ingen grunn til å vente spent på rapporten. Statsråden mener at alle de tidligere utvalgene aldri har sett på hvordan man skal unngå flere fattige familier. Altså ligger det ingen intensiv der for å verken kutte ned på de allerede 110.000 barn som vokser opp i fattigdomsspøkelset eller å ta tak i den fattigdommen som oppleves her og nå for alle disse familiene. Langsiktighet er bra, men ikke når det går på bekostning av den bursdagen som 11-åringen skulle hatt i morgen. Problemløsing på makronivå er flott, men det blir ingen stolt 8-åring med sin første medalje rundt halsen på fotballcupen av å kun se det enormt store bilde. Når er det statsråder, ekspertgrupper, professorer og politikere skal se fattigdomsproblemet fra barnets ståsted? Når skal samfunnet sette på seg skoene til en mamma eller pappa som opplever familielivet og hverdagen som uverdig? Når?

Det må vel bli etter valget den 11.september. Eller når den forsinkede rapporten er levert. Eller aldri.

Det minste man kan kreve er at statsråden og ekspertgruppen leverer sine synspunkter til frister de selv har satt for å hjelpe samfunnet fremover for de mest sårbare av oss.